Bunadens Historie

Norge

Nasjonalromantikken var en åndsretning på 1800-tallet, i Norge særlig i tiden 1840-70. Det medførte at vi søkte å levendegjøre nasjonal kultur og tradisjon. Bondekulturen vart sett på som noe verdifullt og særprega norsk som en kunne bygge videre på. I denne sammenheng fikk en interesse for folkedraktene og det var viktig å kle seg "nasjonalt". Hardanger ble valgt ut blant de bygdene som var ansett for å være høyverdige og norske nok. Hardanger var kjent for borgerskapet gjennom billedkunsten og teatertablåene.

Draktskikken der var både alderdommelig og særpreget. De draktene hadde livkjoler i en fasong som kan spores tilbake til renessansemoten, med sterke og klare farger som var en kontrast til bymotens mørke drakter. Men egentlig var det bare deler av draktskikken som ble oppfatta som interessant nok og som ble omskapt til nasjonaldrakt.

En kan også se likheten med de hvite skjortene med broderte ståkrager i Hardanger, og motebildets hvite skjorter med blonderysj i halsen. Renessanselivet og den svarte stakken med brodert belte i midja var også enkelt å tilpasse til datidas mote med korsettsnørte fasonger. Klesdrakta var både særprega nok og samtidig mulig å tolke inn i samtidas stilidealer.

Det fantes levende draktskikker også andre områder, slike som Setesdal, Hallingdal og Telemark. Men med få unntak var det likevel bare klær fra Hardanger som ble omformet til nasjonaldrakt.

De nasjonalsinnede skaffet seg derfor i første omgang Haranderbunad. Dette var et naturlig innslag i undervisningen ved de frilynte folkehøgskolene. Elevene på folkehøgskolene sydde seg gjerne en bunad som ledd i undervisningen og dette ble en viktig årsak til at bunadene kom i bruk i flere lag av befolkningen, og at Hardangerbunaden ble spredt over hele landet.

Hulda Garborg (1862-1934) var den fremste forkjemperen for at alle skulle kle seg i nasjonalbunad. Vi kan kalle henne Bunadens Mor, hun var en ledende kapasitet i norsk bunadsammenheng. Hulda Garborg spredde sitt kulturengasjement på mange fronter, bl.a. innen teater og folkedans.
Hulda Garborg orienterteseg tidlig mot den såkalte reformbevegelsen. Hovedparolen var at tyngden av kjole som bæres på skuldrene og falle fritt over kroppen uten korsett.

I dette nye bildet passet draktskikken i Hallingdal godt inn. Hulda Garborg tok utgangspunkt i kirkeklærne i Gol i Hallingdal og tilpasset dem litt til datidens motebilde.
Hun hadde et tydelig syn på hvordan hun så på folkedraktene og hvordan de kunne omformes til moderne bunadbruk. Hun tok elementer av det gamle og satte dem inn i ei ny tid.

Hun vraket de elementer som var av importert materiale. Hun ønsket vi skulle bruke klær tuftet på det norske og på norske materialer.
Hulda Garborg oppfordret folk til å finne tilbake til egne drakttradisjoner. Hun formidlet og gav råd om hva som burde videreføres, hva som kunne tas opp igjen og hva som burde legges bort for godt. Hulda mente det var viktig å tilpasse bunadene med tidsmessig mønster slik at det moderne menneske ønsket å kle seg i bunad.
Vår bruk av ordet bunad går tilbake til Hulda Garborg sin bruk av uttrykket "klædebunad".

(Kilde: Norsk Bunadleksikon 2006)

Nord-Trøndelag

I Nord-Trøndelag var det ingen levende folkedrakttradisjon da bunadbevegelsen gjorde sitt inntog først på 1900-tallet. Den særegne draktskikken hadde gått ut av bruk.
Eller en kan si at den særegne draktskikken hadde vært svært motepreget. Bøndene hadde god økonomi og interesse for å følge borgerskapets motesvingninger, og dette ble gjenspeilet i klærne.

Det er registrert plagg fra bortimot samtlige moteperioder fra slutten på 1700-tallet og utover. I 1783 kom det en forordning om "O verdaadigheds-Indskrækning" fra myndighetene i København. De var bekymret over at almuen ødslet bort penger på importert stoffer og pynt, og kledde seg over sin stand.
En kan kanskje kalle draktskikken vi hadde i Nord-Trøndelag for folkelig mote i stedet for folkedrakt.

Hjørdis Halmøy Floan (1895-1983) (se bedriftens historikk) er Nord-Trønderbunadens mor. Hun var en ivrig bunadbruker hele livet. Hun fikk først Nasjonalen ca 1907, Hulda Garborgbunaden (Bondebunaden) i 1918, blå Trønderbunad på 1920-tallet, Kvardagsbunaden på 1930-tallet og blå Nord-Trønderbunad i 1938.
Hjørdis var hele sitt yrkesaktive liv tilknyttet Sund Folkehøgskole og gjennom sitt arbeid på Sund vart også hennes inntresse for bunader økt. På folkehøgskolen var folkeviseleik et skolefag. Da skulle det brukes bunad, især av jentene når de hadde oppvisning. Folkehøgskolene var en viktig arena for å vise nasjonalt sinnelag gjennom klesdrakta.

Hjørdis hadde i tillegg fulgte med hva lærerkollegene som laget Trønderbunaden fant, registrerte, hva de tok i bruk og hva de ikke benyttets seg av.
Hjørdis startet sist på 1920-tallet en omfattende og møysommelig registrering av eldre plagg i fylket, og hun besøkte museum i hele Norden. Hun fikk god hjelp av Nord-Trøndelag Husflidslag, bondekvinnelag, museumsfolk og privatpersoner. Hun møtte velvilje overalt da det var av interesse at vi fikk vår egen bunad. Klara Semb, en annen av våre foregangskvinner i Norsk bunadsammenheng gav henne lov til å lete på mørkloftet på Folkemuseet på Bygdøy i Oslo.

Registreringen foregikk over ca 10 år, i all hovedsak om somrene da hun hadde lærerferie.

Kommunikasjon med omverdenen var brev, buss og tog. Så det sa seg selv at det gikk over flere år før hun hadde nok bakgrunnsmateriell.

Parallelt med arbeidet med Nord-Trønderbunaden kom Kvardagsbunaden.

Også på 1930-tallet var lærerinnene på folkehøg- og husflidsskolene bekymret for at de fine søm- og broderiteknikkene skulle gå i glemmeboken. Det ble derfor laget en enklere bunad slik at elevene ved folkehøg- og husflidsskolene skulle kunne ha en mulighet til å lære seg håndverksteknikker og samtidig lage seg en rimeligere bunad i løpet av en vinter. Kvardagsbunaden var i produksjon fram til sist på 1960-tallet.

Bunad- og Folkedraktrådet (www.bunadraadet.no) ble opprette i 1947, under navnet Statens Bunadnemnd. Bunad- og Folkedraktrådet er et rådgivende organ som gir råd og veiledning. De hjelper og rettleier i arbeidet med registrering og rekonstruksjon av gamle folkedrakter.

På 1920-30 tallet var det lite råd og veiledning å få vedrørende hvordan en skulle gå frem for å få til en registrering best mulig.

Kvinnebunaden

Bakgrunnsmateriellet som brukes i kvinnebunaden fra Nord-Trønderbunaden er fra Stjørdal i sør og Overhalla i nord. Det meste er fra sist på 1700-tallet og noe fra 1800-tallet.

Av eldre stakker fant Hjørdis Halmøy Floan broderte, vatterte, med påtrykt mønster, innvevd mønster og ensfarget. Da hun selv var glad i pent håndarbeid valgte hun å ta i bruk 4 av de ca 20 broderte stakker hun registrerte. Hjørdis visste at de broderte stakkene har en like stor historisk verdi som de andre, og var brukt på lik linje. Hun ønsket å ta i bruk forskjellige teknikker innen søm og vev slik at dette ikke ble glemt. Og hun hadde et ønske om at alt materiellet burde være så norsk som mulig, slik datidens bunadssyn var.

Men stakk gir ingen bunad. Skikken den gang var klær vart delt mellom arvingene, det gikk ikke på auksjon. En arvet stakk, en vest og en annen fikk kanskje skjorta. Og mye ble selvsagt utslitt. Så Hjørdis måtte leite videre for å finne andre plaggdeler fra samme tidsepoke. Ikke var det telefon, så ho reise rundt for å ta alt i øyesyn. Lite ble fotografert, men alt ble skrevet ned og tegnet av.

De første blå kvinnebunadene ble sydd vinteren 1937/38, den rust utgaven i 1939. Så kom krigen som og den først burgunder bunaden ble sydd i 1952.
Stakk: Tre varianter med egne broderier. Alle stakkene er i ull, med glatt framstykke og løse folder bakover mot et rynkefelt midt bak. Stakkens lengde er ankelhøyde.
Den blå stakken ble brukt av Ingeborg Anna Hestegrei, Verdal, som brud i 1770 da hun giftet seg med Kristian Nøvik fra Ytterøy. Broderes med ullgarn i sju farger. Originalstakken er i dag i privat eie.

Den rust stakken ble brukt av Berete Zachariasdtr. Svarva, Inderøy, som brud i 1788. Denne broderes med lingarn av tre nyanser. Fragmentet er i dag oppbevart på museum.

Den burgunder stakken hadde Inger Husby Svee, f.1794, Skatval med seg til Frosta i 1820 da hun giftet seg der. Stakken kan ha vært brodert så tidlig som i 1744. Den har et broderi som utføres med lingarn og gyllen silkeapplikasjoner. Denne broderikombinasjon, applikasjon/tellesøm/grunnsøm, kalles også for elfenbenbroderi.
Alle disse tre stakkene har element som viser at de er fra samme tidsperiode (Rokokko ca 1715-1804). Og de viser at kvinnene som eide disse har vært velsituerte og kommer fra storgårder. Det ser ut til at de har tilhørt bygdas innflytelsesrike og den kondisjonerte stand.

Veska (lomma): har eldre vesker som modell. Dagens veske har fått broderielement fra stakken. Veska har et framstykke i samme stoff som stakken. Baksida er i skinn. Veskelåset er etter gammel modell fra Verdal og lages i forsølvet bronsje. Veska henges i ei hempe på stakken.

Vest (liv): Vesten har utgangspunkt i et eldre liv fra Overhalla, oppbevart på Bygdøy Folkemuseum. Det er også funnet et tilsvarende liv på Verdal. Bunadvesten er et såkalt skjøteliv, med oppsplittede skjøter foran og motfolder bak. Foran lukkes vesten med to sølvhekter i midja. Originallivet har ikke sidesøm. Det ble innført på bunadvestene sist på 1950-tallet da det var et ønske om å gi vesten justeringsmuligheter.

Til blå og rust bunad brukes vest av ulldamask mens til den burgunder en vest av gyllen silkebrokade. Damask er brukt fordi damaskvevingen sto høyt i kurs i Trøndelag på 1800-tallet, og silkebrokade er valgt fordi Hjørdis ville vise at det også ble brukt stoff innført fra utlandet.

Skjorta: er i ren hvit lin med hvitt frisømsbroderi. Det er 3 forskjellig skjorter m/broderi som brukes til hver sin stakk. Skjortebroderiene er fra Holmen i Verdal, Overhalla og ei som ble funnet på Sverresborg museum, Trondheim. Broderiene finner en på halslinning, mansjetter, skulderstykke og midt foran på brystet.
Akseltørkle: veves i kunstsilke, rutemønster med farger som er tilpasset resten av bunaden. Opprinnelig var disse i natursilke innført fra Stockholm og solgt på Levangermartnan. Tørkle var også gitt som kjærestegave fra gutten på sjøen.

Lua: er ei toblads lue i kunstsilke, med farge og broderi tilpasset stakken. Utgangspunktet er ei lue fra Vest-Grunnan, Verdal, men flere toblads luer finnes. Alle luene har tyllblonde langs framkanten. Lua knyttes under haka med silkeband i samme materiale som lua.

Ytterplagg: Et halvlangt kep i samme farge og stoff som stakk. Holdes sammen i halsen med ei sølvhekte.

Strømper: Det brukes naturhvite bomull strømpebukser eller knestrømper.

Sko: Svarte bunadsko med rød kant på tunga.

Sølv: Sølv i Trøndelag var i store trekk oksidert, dvs. litt mørk i bakgrunn og dybder.

Det er laget ei stor og lita sølje til bunaden. Den store har utgangspunkt i samme type sølje som også brukes i andre trønderske bunader. Senere kunnskap viser at denne har store likhetstrekk med sølv fra Valdres. Sølvsmedene reiste rundt i landet så det er naturlig at en finner likhetstrekk til andre steder i landet.

Den lille sølja er laget ut fra den store. Hektene finnes i fire ulike varianter, inspirert av gamle mønstre. Det samme er tilfelle for de tre varianter av mansjettknapper. Veskelås i forsølva bronsje har utgangspunkt i et messinglås fra Verdal. I tillegg har det i de senere år blitt laget ørepynt og ring i stil med det øvrige sølvet.

Det skilles ikke mellom ugift og gift.

Mannsbunad

Etter krigen ble arbeidet med mannsbunaden opptatt. Hjørdis kontakta på nytt museer og fant eldre draktplagg. Dette resulterte i 2 utgaver, den blå ble sydd første gang i 1948, og den svarte kom på 1950-tallet. Utgangspunktet er eldre draktdeler fra 1800-tallet, i hovedsak oppbevart på ulike bygdemuseum. Dreiers draktbilder fra Nord-Trøndelag var også med på å inspirere til utforming av bunaden.

Stilmessig bærer den blå bunaden med seg overgangen fra rokokko til empire, først på 1800-tallet. Den svarte bunaden bærer med seg preg fra empiremoten i vest, mens bukse, jakke og hatt hører hjemme helt mot slutten av 1800-tallet.

Jakke, bukse og hodeplagg er ulikt for de to variantene, mens skjorte, vest og sølv er likt.

Jakke (trøye): Den blå jakken er halvsid i vadmel, med ståkrage og slag. Den har seks par knapper men kneppes ikke. Ved ermesplittene er det to knapper. Foran er jakken skåret på skrå mot nedkanten, og dette trekket peker sammen med de utenpåliggende lommeklaffene bakover mot moten på 1700-tallet. Den høge kragen bærer preg av empire fra først på 1800-tallet.

Den svarte er nesten knesid, også i vadmel, med ståkrage og slag. Fasongen på jakke minner mest om bonjourfrakker fra slutten på 1800-tallet. Men bonjouren hadde ikke ståkrage og blanke knapper slik bunadjakken har. Jakken har sju par knapper men kneppes ikke. Det er knapper ved lommeklaffer og ermesplitter.
Bukse: Den blå har knebukse i vadmel, samme farge som jakken. Den har klaff som kneppes til linninga foran med tre knapper. Ved kneet tre knapper og ei spenne. Holdes sammen midt bak med ei skinnsnor.

Den svarte har langbukse i vadmel (som jakken), med klaff som kneppes til linninga foran med fem knapper. Holdes også sammen midt bak med ei skinnsnor.
Skjorta er i hvit lin m/frisømsbroderi. Broderi på halslinning og mansjetter. Mønster fra Verdal.

Vesten er håndvevd eller maskinvevd med smale tverrstriper. Den har ståkrage og slag, og er dobbelspent med seks par knapper. Den har to lommer på framstykkene. Foran er den fôret, mens ryggen er enkel i baskerlin.

Strømper og flammaband: Til den blå brukes det naturhvite strikka strømper, og flammaband i flere farger. Til den svarte brukes hvite strømper.

Hodeplagg: Til den blå brukes rød strikket topplue, og til den svarte brukes svart flosshatt.

Sko: Vanlige svarte bunadsko.

Sølv: Skjortesprett (halsknapp) med heng laget etter gamle forbilder. Ellers brukes mansjettknapper, knespenner, knapper på jakke, vest og bukse. Alt i sølv.

Det skilles ikke mellom gift og ugift.


BUNAD- OG FOLKEDRAKTRÅDET, FAGERNES

Som nevnt ble Bunad- og folkedraktrådet ble opprette i 1947, først under navnet Statens Bunadnemnd. På den tida hadde landsnemnda en slags godkjenningsrett, senere en tilråing av bunader, og mange steder i landet sendte en inn bunader som allerede hadde vært i produksjon lenge. Men ettersom slike bunader var laget i ei tid da idealene for bunadarbeidet var annerledes enn den landsnemnda stod for, kom det ikke til noen uttalelse fra dem. Slike forsøk på å dele inn bunadene i godkjente og ikke godkjente har vært kimen til stor uenighet i bunadspørsmål mange steder, også her i Nord-Trøndelag. Men i dag brukes de ulike bunadene også i vårt område side og side, og representerer skriftende idealer gjennom bunadhistoria.

Bunad- og folkedraktrådet ønsker nå å dele inn bunadene vi har i Norge inn i grupper, alt etter hvilken bakgrunn de har. I praksis er det likevel glidende overganger mellom de ulike gruppene. Inndelingen er svært forenkla og er først og fremst en hjelp til å forstå de historiske sammenhenger og er ikke noe fullverdi "k lassefiseringssystem".


1. Bunader som representerer siste ledd i ei folkedraktutvikling.
Folkedrakten, særlig til fest og høytid, gikk ikke ut av bruk, før den etter hvert fikk ny interesse og funksjon som bunad.
2. Bunader som har bakgrunn i ei folkedrakt som var gått ut av bruk, men som ikke var glømt. Mange visste hvordan bunaden måtte være i store trekk, og til dels tok en i starten i bruk gamle plagg.
3. Bunader som er systematisk rekonstruert på grunnlag av bevarte, gamle folkedraktplagg, som er fra samme område og periode og har tilhørt samme drakttype. Alle andre kilder som forteller om drakttypen, f. eks skriftlige opplysninger, bildestoff og muntlig tradisjon er nyttet.
4. Bunader laget på grunnlag av et tilfeldig og mangelfullt gammelt draktmateriell. De delene en ikke fant forbilder til, har en utformet i stil med resten av drakten.
5. Drakter som helt eller delvis er fritt komponert eller har mønster fra andre ting enn klede. Det er grunnlaget i den tidlige bunadbevegelsen som har gitt en del av denne gruppen innarbeid bunadstatus. Fortsatt kan en i dag ofte se at en del fritt komponerte drakter blir oppfattet og markedsført som bunader uten at de har noen slags rot i en tradisjon. Dersom en utarbeider slike drakter i dag bør de ikke kalles bunad.
Nord-Trønderbunaden kommer i likhet med de fleste bunader som ble laget i 1920-50 tallet inn under gruppe 4. I Nord-Trøndelag kommer også Trønderbunaden og Namdalsbunaden inn i samme gruppe 4.

Draktområde

Bunad- og folkedraktrådets definisjon: Med draktområde mener en et område som har hatt sin eigen klesskikk som skiller seg frå folkedraktene i naboområdene og fra samtidsmoten. Innenfor et draktområde kan det også ha vært mindre lokale variasjoner. Det lokale særpreget i folkedraktene gjelder først og fremst snitt og pryding og mindre valg av tekstiler. Når en skal avgrense et draktområde, må en være oppmerksom på endringer i kontaktmønster bygdelag imellom og endringer av administrative grenser. Slik kan draktområda gå på tvers av de kommunegrenser og fylkesgrenser vi har i dag.

Nord-Trøndelag er ikke inndelt i flere draktområder.